Når man er voksen, forventes det at man har fått litt vett inn i skallen. At man kan regulere følelsene sine også. Jeg er ganske smart, men jeg kan likevel ha vansker med det emosjonelle. Jeg har diskrepans mellom intelligens og emosjonell rasjonalitet.
Det er ganske vanlig blant mennesker med autisme, å ha utfordringer med dette. Det gjør meg ikke til et barn, jeg er fullverdig voksen. Men noe av følelsene mine, kan nok få litt barnlig uttrykksform. Som da jeg var skadet etter en ulykke på jobben i mai, trengte jeg da jeg ble sykemeldt å ha et kosedyr sammen med meg i sofaen. Det var en blå hund. Jeg ble mindre alene, da jeg lot meg være barnet meg også.
En halv pluss en halv er kanskje en hel? At jeg lånte litt fra den defekte voksne og litt fra det halvvoksne barnet, og laget meg en trygghet jeg kunne stå i.
Som voksen, skal man bruke ord. Det forventes at man setter ord på ting, og gjør rede for seg. Jeg er god på ord, men kan likevel slite med å velge de rette i en opphetet, sosial setting. Da kan det være veldig fint for meg å skrive. Jeg kan bruke store og små bokstaver. Jeg kan skrive kort og langt. Jeg kan være meg, i en bok.
Jeg kan være en levende bok, som du får innsikt i, gjennom skrift. Og bilder, jeg fyller ofte på med både ordbilder og foto.
Jeg øver meg også. Jeg gjør lekser, for å bli en bedre skribent eller forfatter, jeg øver til fremtiden. En fremtid jeg håper jeg kan våge å ønske meg, for å leve i. (Dette er litt store ord, så jeg gjemmer ansiktet bak skjermen, og glipper litt med øynene.)
aspergerinformator.com 