Funksjonsnivå · Hverdag · tilleggsvansker

Rovdrift

Noen ganger, driver jeg meg selv hardt. Jeg er et villdyr. Villdyret som våkner. Og samtidig, jeg går til jakt på meg. Angriper. Jeg faller sammen, er bjørneskinnet. Jeg solgte meg, kanskje først også. Så her er jeg liksom da, som en levende bjørn som ikke gjør alt rett, og samtidig lever og noen kanskje venter på å få pengene fra?

Så forvirret er jeg.
I meg selv. Her. Nå. Har jeg livets rett(?) Har jeg rett til å bli mett, eller bør jeg være mett av dage, kjenne min besøkelsestid(?)

Men jeg vet jo, noen er glade i meg. Innlegget fortsetter under bildet.

Vigelandsparken 28. juli 2022

For å klare å stå i dette, og fortsatt leve for meg og de som ønsker meg, driver jeg meg selv litt hardt tror jeg. Jeg trenger å mestre, trenger å gjøre noe bra, når jeg ikke kjenner at jeg er så bra.

Jeg blir veldig lykkelig når jeg får til. Når jeg føler at den jeg er, er bra. Når jeg føler at andre forstår og respekterer, de uttrykk og former jeg kommer i.

Dette er formgiving.
Dette er kunst. La meg få leve med skrivekunsten, til evig tid (rettere sagt så lenge jeg skal være et menneske). Som et eventyr, både forferdelig og vakkert!

Dagen i dag bringer det vakre, det nære til meg. Det familiære, det kjære. Noe og noen å virkelig leve for, og med. Da får jeg være et ønsket kjæledyr og ikke en skrikende ulv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s