Lost in space / right in place

Hei Kristin,
jeg skriver bare for å si
til hele verden
universet
mest av alt deg:
du traff meg
i hjertet, og bygget et rom
du kan komme på besøk her
koke blå poteter, se tv, snakke og stokke bokstaver
når som helst

Jeg har lest Aktivasjon Handlekraftig vital ENERGi i håp om å få til et møte med ALIENS av Kristin Ribe (Forlaget Oktober 2021). Boka mi er et lesereksemplar fra forlaget.

Boka begynner i dypet, helvetet eller tomheten. Forfatteren Kristing er i krise. To personer som stod henne nær, har blitt borte fra livet hennes. Tilbake står, sitter, er Kristin. Alene, og noen ganger på STEDET. Ulike steder, ulike avdelinger, vi skjønner det er psykiatri.

Boka er noe av det sterkeste jeg har lest. Men ikke fordi det skjer så mange store, vonde kriser. Det er i stedet en indre krise. I det å leve. Når man i en årrekke har prøvd å dø, og så finner ut av man skal leve likevel. Og i det, som er omveltende og vanskelig nok i seg selv, er Kristin uten de to menneskene som har vært der i 20 år, hver gang hun skulle dø.

Det hender i helsevesenet, at det blir bestemt over en, over hodet på en, kanskje også overhodet på noen hjelper, overleger kan bestemme, lage regler, regler som sier: Hit for du ikke komme, den og den får ikke hjelpe deg mer. Hvorfor det skjer, varierer sikkert. Intensjonen er forhåpentlig god, men kan ende vondt/galt.

I etterlivet, hva skjer der? Kristin sluttet med bokstavene. Så begynte hun igjen. Å skrive. Jeg har boka her. Med lister og regler og en tilnærming til Aliens. Romanen er om sorg og om å bli forlatt, og om å være så alene at det kanskje bare her Aliens igjen. Er hun kanskje en Alien og? Det er så vondt å ikke bli forstått, og å ikke klare dagliglivet, bli sendt fra sted til sted, kanskje en romferd kan forandre. Eller et møte med aliensene. Romanen har en helt spesiell skrivestil. Det er brok av STORE bokstaver innimellom. Det er bruk av en ordstilling som ikke er normal, ordene har byttet plass i setningene. De gir et preg av kaos, et indre kaos som kommer ut – og rett inn i meg.

Jeg ble løftet fra et helvete – som jeg selv kjente så altfor godt igjen smerten i, selv om jeg ikke har opplevd det samme selv kjenner jeg jo til, så veldig godt (og altså vondt) det å være en jobb til noen, og ikke kunne velge selv om man skal ha relasjon, ingen av oss får velge – verken de profesjonelle eller pasienten – og høyt opp i himmelen, med måner og i Orions belte. Og la meg få presisere, jeg kjente en indre glede i stjernehimmelen, og heldigvis ikke som død, men veldig levende. Jeg vil også (prøve å) leve.

Boka forteller om det store spranget til å ville, ikke bare faktisk leve, men å også ville det livet er. Boka har overskudd. Boka er et stjerneskudd, i det aller aller mørkeste mørke. Jeg hadde fysisk vondt i begynnelsen av lesingen. Jeg matte ta meg noen pauser. Jeg var en pausefisk og lærte meg å svømme igjen. Den sterkeste opplevelsen for meg i år, i bokstavenes form.