bokanmeldse

Ja jeg elsker…livet

Lørdag leste jeg en roman på i underkant av hundre sider, av Tomas Espedal, en forfatter mentoren min tipset meg om i vår. Boka jeg tok mellom hendene mine er et unikt, på mange måter stort og revolusjonerende skaperverk i en svært kompakt form. Tittel: Elsken (Gyldendal 2018, min utgave pocket 2019).

Jeg synger. Ikke jeg, men hovedpersonen i Elsken. Han er i tredjeperson, og er en han. Og dette grepet, er et krydder i boka, som holder meg lys våken! Jeg kvekker til, når Jeg ikke er en jeg, vekkes jeg opp, det er et kunstverk med en lysende prikk. Denne lille variasjonen utover det jeg er vant til å forholde meg til, gir boka liv, med Jeg som er han som leter etter et sted å dø. Er det bra i skogen, gjennomlyst av en rennende elv? Som om boka er livets vann, fortsetter jeg å drikke ord for ord.

Det poetiske, levende bokverket står i kontrast til hovedpersonens uttalte ønske om å avslutte livet. På mange måter begynner noe av livet mitt i boka, fortsettelsen på det. Morgen etter, var jeg gammel og ny. Som om jeg kan kjenne på det jeg har stått i, som noen ganger har gjort meg fortapt, og det som livet byr på, fuglene som synger, kunstbilder som smiler på veggene, og jeg får lyst til å leve. Jeg får et ekstra-liv som i et dataspill. Er jeg Super Mario? Hvis jeg spiser sopp, kan jeg vokse meg inn i voksenlivet, tror jeg. Jeg kjenner meg vital, livet funkler magisk som i et eventyr, mitt i dette høyst relasjonelle, jordnære og noen ganger veldig gravalvorlige.

Boka forteller om et voksenliv jeg ikke har tredd inn i enda (selv om jeg aldersmessig kunne ha opplevd både forhold, andre boformer osv.). Det ville vel være for dumt å aldri kunne få skrive noe sånt selv – for eksempel en relasjon som gryr og befester seg som en ring rundt fingeren – om jeg skal kunne bli kalt forfatter av de som kommer (leser) etter meg. Jeg har lyst til å ha mer å rapportere om. Jeg har lyst til å være et menneske som har levd et liv – et liv å reflektere over og være vitne til, og la leve videre (med eller uten meg).

Jeg er en godt voksen mann, midten av sekstiårene, men kunne levd lenger. Kjæresten blir gravid. Han tenker over det å være far. Enn unnvikende far, eller en manglende far? Er det best å leve, eller å være dø? For mor, for barnet, jeg dekker på med morkake og feirer livet mitt, sånn det er, lite og komprimert og stort og ordrikt, her jeg sitter blant bøkene mine og nå har lest denne av Tomas Espedal.

Dette er en drøm om livet, en drøm om døden, en bro mellom de to fasene. Jeg vandrer i mine livsfaser. Jeg er en «gåer», en gjenganger men også en oppdager. Jeg ser livets nye sider. Boka åpner de opp med de rikeste språkbilder, annerledes perspektiver og ja, letingen etter å velge seg et sted å dø er livsbærende for bokstavene – og for meg. Minst fem på terningen.

En annen bok av forfatteren jeg har lest, som også i høyeste grad er verdt å ta en titt på: Året. Jeg kommer nok til å lese flere bøker av han selv med tiden, tiden leger osv. God leselyst!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s