Jeg kjøper mest klær på internett. Men de gangene jeg handler i butikk, roper jeg ofte på de som jobber der. I garderoben, når jeg har tatt på meg «keiserinnens nye klær» er det de som gir meg dommen. Og stjernene i øynene mine.
Jeg kan smile, og betale veldig fornøyd, om de har likt hvordan jeg kledde meg opp, ble ny i deres butikk. Det er også som om kroppen min får annerkjennelse. Anoreksien min puster lettet ut når de sier: Ja, den skal jo være litt stor. Altså, plagget var stort på meg. Og da kjenner jeg meg riktig. Og…
… betaler og kommer hjem med noe nytt og fint. Til en sjel som kjenner seg godkjent. Men jeg er altså litt avhengig av å få denne bekreftelsen, fra noen som «kan» klær.
Og jeg tenker når jeg står der med de «proffe selgerne», kanskje syns de de ser noe fint? Kan jeg få lov å være fin? I disse to minuttene i alle fall, i gardinåpningen i en garderobe? Jeg er som en utsultet ulvunge, som får næring gjennom akkurat disse sekundene i stjerneskinn (som lampene kan funkle som).
Kjære butikkansatte. Dere har makt. Og mulighet. Til å gi meg en følelse av egenverdi, sånn fysisk men også inni meg, selv om det bare er innsiden som kanskje teller i den aller største sammenheng, her i verden, universet. Åh, som stjernene danser rundt meg, jeg blir en nattsommerfugl. I magen og utenpå.
aspergerinformator.com 