Hverdag · tilleggsvansker

Stål i ben og armer

Noen ganger kjenner jeg meg svak, kraftløs, meningsløs. Hva gjør jeg her, har jeg noe å si? Og så, kan jeg oppleve at ingen oppfatter hva jeg sier. Jeg kan gjenta meg og gjenta meg, og jeg får ikke svar. Jeg kan gi en beskjed, uten å få et nikk engang. Og jeg kan oppleve at de hører når en annen sier beskjeden. Hva er det med meg? Er jeg luft?

Jeg lever noen ganger på luft og kjærlighet. Kanskje. Og når jeg mangler kjærlighet til meg selv, blir det magert. Jeg er mager.

Men noen ganger elsker jeg meg selv tross alt som er med meg. Da kan jeg være nesten manisk. Og jeg har det fint, jeg skriver og jeg er glad, i meg. I livet. I det jeg tross alt er. Og klarer. Og som jeg kanskje ikke hadde vært, om ikke ting også var komplekse.

Da kan jeg være sterk, som om jeg har stål i ben og armer. Jeg kan ha steinansikt og smileansikt om hverandre. Jeg kan rase i skred og jeg kan reise meg som et fjell, stå støtt.

illustrasjonsfoto Frognerparken juli 2022.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s