Jeg, som ikke vil gjøre en flue fortred. Egentlig. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg kan likevel føle en trang til akkurat det. Riktig nok ikke mot fluer, men mot mennesker. Og det er jo verre. Sånn objektivt sett. Selv om menneskene jeg snakker stygt til eller slår mot, overlever mens kanskje en flue ville blitt slått flat, om jeg kom med hard hånd. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg slår ikke. Jeg bruker ord. Jeg stanser før jeg treffer de med nevene. Men jeg kan vifte med armene, sparke med bena. I en retning. Når jeg har det skikkelig vondt og er veldig veldig redd.
Men jeg stanser meg. Hvis jeg blir fysisk, så får jeg ikke bo hjemme. Da blir det sykehuset, igjen. Og selv om jeg noen ganger tenker det kanskje hadde vært bedre for samfunnet, fyller jeg roller ute nå. Og en arbeidsplass som har nytte av meg, hører jeg til. Nesten hver eneste hverdag. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Men for å klare å være i denne verden, hender det jeg får syke behov. For å skade meg selv. Og når jeg ikke kan det hundre prosent heller, eller 110, så kan det gå utover de rundt meg. At jeg på en måte skader meg selv, gjennom å få de til å ikke like meg. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Eller jeg kan gjøre andre noe, for å komme i balanse. Noe til egen vinning liksom. Eller liksom straffe dem for det gale de sier eller gjør. Mot meg eller andre. For at jeg skal få igjen min posisjon? Jeg vet ikke. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg vet jeg faller (og ikke i god jord), når jeg får disse mørke, kaotiske tankene. Jeg slår ikke. Jeg sparker ikke. Jeg dreper ikke. Men jeg tar livet av min egen selvrespekt.
aspergerinformator.com 