bokanmeldse

Famle og reise (seg, meg)

Høsten kommer med alt som skjer i livet, også om høsten henger over meg, som løvet før det faller av. Arbeidshverdagen er i gang igjen, hverdagslivet. Og en glad ting for oss som liker å lese: Ofte mange spennende bokutgivelser. Den siste uken, har jeg lest en av høstens virkelig gode romaner. Først kommer en intro, min intro, til forfatteren:

I fjor, omtrent på denne tiden (litt senere) reiste jeg (meg) til å Oslo. Jeg var invitert til Fritt ords pris sin utdeling og fikk se og høre Jan Grue, Olaug Nilssen og Bjørn Hatterud da de mottok sin vel fortjente heder. Det var en vidunderlig kveld for meg. En kveld der viktige penner fikk vise frem stemmene sine, i sin kontekst, i sin form, slik de er. Og aller viktigst var på en måte ordene. Dette er forfattere som våger. Forfattere som omfavner. Forfattere som viser vei. Her kommer de, her kommer jeg.

Nå er Jan Grue aktuell med sin tredje bok i det som utgjør en triologi om funksjonshemming og sårbarhet. Romanen heter Prøve og feile og er utgitt på Gyldendal (2022). Boka mi er et lesereksemplar fra forlaget.

De to foregående i trilogien er: Jeg lever et liv som ligner deres og Hvis jeg faller. De to første er skrevet i jeg-person mens Prøve og feile har Magne som hovedperson. VI møter han mens han jobber på hotell der han har fått en arbeidsplass som en del av et mangfoldsprosjekt, lever sammen med Hannah og har en liten datter. Vi får også glimt inn i et vennskap, med en annen som også hadde muskelsykdom. Hvordan man skammer seg, enda man egentlig er glad i mennesket bak og i funksjonshemmingen. Det rørte meg, og jeg kjente meg også igjen. Hvordan jeg kan ønske å ikke bli sett sånn, samtidig som jeg er sånn. Og vil ha lov å være meg, noen ganger tar avstand fra de som kan ligne meg noe på samme tid.

Jan Grue viser menneskene rundt
en person med funksjonshemming. Fortellervinklingene skifter. Vi får oppleve Hannahs ståsted. Vi møter hverdagens utfordringer, hvordan han er og det han ikke er. For eksempel en som skifter bleier, en hverdagslig oppgave som ikke er selvfølgelig og enkel om en er annerledes utrustet. Hvor vanskelig det er å kaste søpla. Hvor prisgitt en kan være andre. Hvor absolutt hjelpesystemet kan være, byråkratiet. Og vi får se andres mennesker nærmest hallelujastemning når det kommer frem at en ny medisin (Spinraza) kan hjelpe for akkurat denne sykdommen, og at den nå kanskje skal bli tilbudt til voksne også. Det røres ved det eksistensielle, hvem har rett til å leve? Når tar man abort? Hadde det vært bedre, om mennesker som Magne ikke var født? En av karakterene i boka, som de antar er på autismespekteret som meg, hevder noe i den retning på en hagefest. Da krympet jeg meg mellom boksidene.

Jeg får lese hvordan andre bestemmer hva som er et ålreit liv. Vi får også se, at likevel mener de ikke det er «ille nok», samfunnet, til at man skal få midler som for eksempel brukerstyrt personlig assistent. Det blir stilt spørretegn ved Magne, ved funksjon, ved Hannah. Kan ikke hun gjøre alt? Vennene til Hannah, stiller spørsmålstegn ved valget til Hannah om å bli sammen med Magne. Hun elsker, hvem bestemmer hva kjærlighet er? Denne typen venner, setter Spinraza svært høyt, som om det er noe som kan helbrede, være en Gud, gjøre Magne til den han ikke fungerer som, en funksjonsfrisk mann.

Boka er sterk. Boka er likevel ikke tung å lese, heller ikke selv om Grue behersker et stort og rikt språk. Ordvalgene er stilsikre, levende, treffende. En bok som beskriver, en bok som berører. Grue slår meg målløs og reiser meg mer bevisst, opp, jeg er stående applaus. Det er mange slags element i boka, som deler av film, intervjuer, e-postveksling, fakta fra sykehus rundt gentestisk. Jeg får tro på Grue med de ulike måtene å formidle på, som om han står på åtte bein og armer, og på Magne og på menneskets potensial, også når man blir slått hånden av. Jeg får tro på ordets verdi. Jeg får tro på meg selv. Jeg vil skrive, selv om ikke alle vil vite. Hva som ligger rundt en med en funksjonshemming eller annen slags utfordrende hverdag, en som må kjempe litt ekstra for å få til det som anses som nødvendig, alminnelig. Og så står vi her da, før siste ord er sagt. Jeg lever videre, et liv som ligner… – noe! Jeg bukker og neier, ydmykt. Opp mot sekseren på terningen. En viktig bok for både enkeltmennesket og samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s