Man pleier å snakke om at gresset alltid er grønnere på andre siden av gjerdet. At det er noe man tror og føler på, at det er bedre hos andre, eller andre steder.
Men jeg, jeg syns ofte det er fint sånn jeg har det og. I forhold til hvordan jeg klarer å ha det med det. Det er klart man kunne ønske seg andre tanker, andre følelser, større hus og lov til å leve uten å være underlagt tvang. Være friskere, friere.
Men med mine tilstander, så er jeg godt fornøyd. Med livet jeg har. Og jeg er glad for at jeg faktisk har det! Livet altså. I skyggen av meg selv, fant jeg meg også fin og grønn på gresset forrige lørdag (se bildet). Det handler om å ha et liv man kan klare å bære, og stå i, gro når alt kommer til alt.
aspergerinformator.com 