The New Black? Når man går i svart og havner i det hvite hus (inne i et av de mange sykehus). Man er ikke i fengsel, men kanskje fanget likevel. Både fysisk og inni seg selv.
Jeg velger å skrive om det oransje. Om fargen, om farger, om livet. Livet som fortsatt er. Som ikke er borte, det gikk kanskje i svart, men jeg velger å fortsette ved grønt lys. Jeg står tålmodig og venter mens de oransje varsellampene blinker.
Fargene som vi har, menneskene, sjelene, sinnene. Hvordan vi viser oss for hverandre, fra lys til mørkt, stille og høylydt, gråtende og smilene, så ler vi kanskje sammen.
Jeg gir deg en hånd, og du tar min. Jeg lover meg selv….å fange fargen i en sommerfugl, være en flittig (bumble)bee. Altså, ikke se på meg selv som fange i mitt eget liv.
For livet er viktig, det er dyrebart. Selv om jeg ikke klarer å leve det, hele tiden. Jeg kan være skadeskutt fugl, en fallen tiger, en utsultet sebra. Men i den derre dyrehagen, er også ei lita dame. Og det er meg. Hun dokumenterer livet, i ord, i bilder.
aspergerinformator.com 