Livet er noen ganger bedre enn andre ganger og noen ganger verre enn andre. Et viktig element i livet mitt, både i det vonde og det veldig gode, er skriving. Da får jeg sagt ting jeg kanskje ikke klarer si ellers. Og enda mer klarer jeg uttrykke, når jeg bruker en litt annen målform – altså nynorsk. Det har blitt en slags portåpner for meg, til å uttrykke meg personlig uten å føle meg naken. Jeg kler på meg de folkelige, fine orda og blir folk. Innlegget fortsetter under bildet.
Og jeg lever, «min beste tid». Da jeg var på forfattarskulesamling 16-18 september, ruslet jeg en tur på Vår frelsers gravlund. Der er mange av landets store kunstnere og forfattere gravlagt. Jeg fant fram til flere som har betydd noe for mitt levende liv: Edvard Munch, Alf Prøysen og Ivar Aasen, sistnevnte som samlet sammen og skapte nynorsken. I høst vandrer jeg videre i andres litteratur og skriver videre i min. Jeg håper å lage en god sti, en sånn sti som læreren min på barneskolen snakket litt om i minnedagboken min da hun skrev om at lykken gror det jeg har gått, eller noe i den dur, jeg husker ikke sitatet lenger og et enkelt google-søk gjorde at jeg gikk meg spinn-vill. Innlegget fortsetter under bildet.
Å besøke gravlunder, i det stille,gjør meg også bevisst på noe annet viktig. Og det er menneskets betydning. Og at jeg må prøve å få bety noen for noen mens jeg lever, og at jeg må leve som best jeg kan, for å være med i dette elleville livet. Det trenger ikke være dugleik på staur, men å kunne skåle med det glade budskap i ny og ned, kjennes kanskje ikke så dumt. Jeg ler av meg selv og all ordleken min nå. Men er det ikke fint og, og la seg være litt barnlig mens kroppen eldes litt/svekkes, at det bor en styrke, en vilje, jeg vil jeg vil jeg vil
aspergerinformator.com 