Da jeg kom ut av sykehus, trengte jeg å bo med bemanning hos meg, og sånn er det fortsatt per nå og i uoverskuelig framtid, per nå. Det fungerer enklest for personalbasen min om jeg bor i en kommunal bolig ved denne basen. Så det gjør jeg. Men av og til, må man få drømme litt. Om andre dager, fremover. Der jeg kanskje kan bo i en leilighet som jeg styrer litt mer selv, som er litt mer mitt eget, kanskje med utsikt. Til noe godt.
Det trenger ikke være utsikt til fjord eller fjell. Men kanskje utsikt til noe som forteller meg om at jeg er en del av verden, og at jeg er litt fri, til å være meg, i den verden.
Jeg trenger nok fortsatt faste rammer, også i denne utopiske framtid. Det er vanlig at man bør tenke livsløpsperspektiv når det gjelder behandling og omsorg for oss som har en autismetilstand. Men det er også noe med å gi autonomi.
I autonomi, kan vi sammen kanskje finne noe som er bra for meg. Som jeg kan holde på med, samtidig som helsen blir ivaretatt. Det håper jeg. En dag. Og vi er allerede i gang med å ha mening, jeg får mening ut av jobben min, skrivingen, foto, litteratur. Utifra det, kan en bygge og bo. Både selvtilitt, livsverdi og mestring, kanskje i en litt større leilighet en gang.
aspergerinformator.com 