Noen dager er blå. Noen er gule. De lyser kanskje, litt opp. På en gård ikke så langt unna meg, hadde de gule blomkål. Jeg skal ikke komme her og komme her, nei, nei, fru Blom! Jeg tuller og tøyser med meg selv, har sanger av Øystein Sunde i hodet og jeg er veldig glad. Selv om høsten er her, er det som om det er masse lys. Innlegget fortsetter under bildet.
Og det er det jo og, lys i høstens farger. Og utover, når bladene vil falle sakte men sikkert, kan vi flytte varmen og lyset inn. Vi kan fyre med ved, den som har ildsted, og tenne stearinlys – eller batterilys som jeg har da. Vi kan være sammen, inne etter en frisk gåtur. Vi kan samles venner eller familie. Innlegget fortsetter under bildet.
Men jeg samler ikke så mange. Jeg er ikke asosial, men jeg har det liksom best i litt kontrollerte former. Men de som er hos meg, de har jeg det fint sammen med. For eksempel kommer mamma og pappa ofte, og vi koser oss sammen. I hverandres selskap. Jeg har kaffen klar og jeg smiler mellom tennene. De fyller mine smilehull med kjærlighet. Det er også godt å være lillesøster, svigersøster og tante. Innlegget fortsetter under bildet.
Det hender jeg har venner her også. Eller to er det vel, som kommer en og en. Det er enklest for meg med en til en-kontakt sånn. Da klarer jeg fokusere og være tilstede. Kanskje ser vi på noe sammen, eller prater. Jeg er åpen om at jeg ikke alltid er så god venn. Men jeg er glad i mennesker, likevel og også derfor. Jeg ser at andre er fine, selv om jeg kan slite med å balansere og være passe mye i en relasjon selv.
aspergerinformator.com 