Høsten bruker vi ofte som symbol på livets slutt. Enda det er skolestart osv. Når livet (mitt) stormer, er skikkelig høststorm, er det som om jeg skal falle fra. Som om jeg glipper taket i grenene mine. Faller fra stammen mens røttene jeg kommer fra, desperat prøver å holde liv i meg. (Innlegget fortsetter under bildet.)
De foreslår kanskje besøk, som vanlig. Og jeg greier ikke ta imot, fordi jeg ikke vet nøyaktig hvilket klokkeslett, for eksempel, og så blir det kanskje en sms-diskusjon der jeg til slutt har veldig få ord. Det liksom vrimler rundt meg, blåser og røsker og river. Men jeg vil, jeg vil få det til! (Innlegget fortsetter under bildet).
En del ord har jeg i behold. Og de gjør at jeg klarer å leve. Og jeg har det mye bra også, med ordene. De jeg leser og de jeg skriver – og noen ganger sier. Jeg leste et fint ord i Maja Lunde sin nye roman Drømmen om et tre. Ordet var Endetidsbatikk (s. 142), og dreide seg om blodflekker. Jeg setter på et plaster og gror. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg har det bra, nå i helgen har jeg hatt det fint, de jeg er glad i har gjort det, og samtidig har jeg skrevet litt og hørt musikk til inspirasjon og tanke. Danser jeg liksom med vår?
aspergerinformator.com 