En fugl hvisket meg i øret. To fugler sang.
Jeg vet ikke om jeg var alene, eller om det klang. For andre.
Eller, jeg var jo selvsagt ikke alene. Pga. min «tilstand» er jeg ikke alene, andre er
sammen med meg, der ute i samfunnet. Også i hjemmet mitt.
Men det er ikke alltid vi er sammen likevel.
Det tenker jeg litt på i dag. Dette mellommenneskelige som noen ganger ser ut til å mangle
totalt.
Det er som om andre er på en annen bølgelengde. Er jeg en alien? Snakker vi i det hele tatt samme språk?
Jeg prøver med stemmen min. Jeg prøver med skriften. Jeg prøver med kroppsspråk.
Mange med autisme, sliter med å bli forstått. Og med å forstå.
Men jeg er ikke helt sikker på om det er på grunn av oss. Det er to sider av en samtale. Det hender at nevrotypikere er upresise. Jeg er mer detaljert, presis, fokusert. Og når det oppstår misforståelser fordi den andre ikke tar detaljene like seriøst som meg, kan jeg bli skikkelig fortvilet og skuffet.
Samtidig har jeg lært, at det kanskje ikke var vondt ment, og ikke tilsiktet at jeg skulle sitte igjen med disse følelsene heller, da noe gikk skeis.
Og – for den andre kan det gått hende det ikke føltes som det gikk skeis!
Men for meg, som hadde en forestilling av hvordan noe skulle være, falt det kanskje helt i grus.
Da hender det jeg liksom gruser meg selv litt, eller blir fra «elsk» til «hat» mot den som sviktet meg. Jeg gjør det ikke med vilje, men jeg klarer ikke alltid å regulere følelsene min, meg.
aspergerinformator.com 