Jeg trenger henne. En som passer på meg, holder meg trygg fra revekjeften, varm utenfor skallet. Jeg hakker, er kylling, klukker, ler. Jeg er ikke eggehakk, jeg er ikke hakkemat, jeg er ivaretatt. Er jeg gullegg? Kanskje det. På et nydelig dekket bord med eggevarmere og lukten av nykokt kaffe, til far, til mor.
I noens ører, lyder hønemor noe negativt. Men jeg tror, at alle hønemødre minner oss på ting vi må passe på fordi de så gjerne vil at vi skal ha det bra. Selv om jeg er voksen, og bor for meg selv, kan jeg ha med meg hønemor på øret. I bakhodet, surrer de velvalgte, velmenende ordene.
Når jeg ikke klarer å ta så godt vare på meg selv, tenker jeg på hønemor. Og så prøver jeg i alle fall å gjøre litt mer som hun kanskje vil. Prioritere for eksempel hvile hvis jeg er syk, eller huske å ta på meg ull når jeg fryser, kanskje komme litt mindre til skade enn mine indre demoner rådet meg til.
Fordi, for hønemor er jeg til. Hun vil. Meg. Vel.
aspergerinformator.com 