Det er tv-aksjon: «TV–aksjonen NRK 2022 går til Leger Uten Grenser og DNDis arbeid for å gi livreddende helsehjelp og medisiner til mennesker som trenger det mest.»
Jeg vil på en måte kjenne meg som en del av de husstandene som bidrar, som gir. Samtidig sliter jeg litt med sånne greier jeg, balansen. Når jeg gir noe, trenger jeg på en måte at jeg føler at det blir mottatt. Ikke at jeg trenger det samme i retur, en gave for hver gave jeg gir, men jeg trenger liksom noe likevel.
En slik gave kunne vært å få se hva hjelpen konkret ble til. Men det er diffust, når man gir til en stor sak. Og jeg tror kanskje det, at jeg vil drukne og ikke kunne si til meg selv: De to-tre hundre-lappene, de ble til antibiotika eller sutur eller… For jeg vet ikke. Jeg liker ikke å ikke vite.
Grensene mine flytter og flyter… liksom ut, også blir de vekselvis også tydelige for meg. Og jeg finner ikke middelveien min. Enda jeg vil vil vil, at vi sammen skal få det til
Likevel heier jeg på tv-aksjonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye det norske folk får samlet i hop. For å hjelpe andre mennesker, både når innsamlingene i hovedsak er til formål i utlandet eller her.
Jeg synes det er fint med det solidariske samholdet. Og det er så hyggelig å høre all musikken som spilles i sendingen, det vil jeg høre på i kveld – mens vi teller beløpene som kommer inn. Jeg bor i Norge, jeg hører til her, jeg skal se på statskanalen, er jeg status ok?
Tvi, tvi.
aspergerinformator.com 