Noen ganger, blir jeg skikkelig glad når en forfatter kommer med ny roman. Siden mitt første møte med Kang Han, romanen Vegetarianeren som jeg leste i 2018, har forfatteren, språket og historiene levd i meg. Nå fikk jeg en ny historie å lese. Romanen heter Dette er ikke farvel (Pax forlag 2022, boka mi er et lesereksemplar fra forlaget).
Dette er ikke farvel begynner med romanforfatter Kyuang-ha. Hun har en foruroligende drøm. Jeg våknet! Drømmen handlet om trær. Men ikke helt livets tre, som av og til er et symbol. Kanskje mer et familitre, men i form som gravstøtter. Trærne stakk opp av jorden. Forfatteren lurer på hvorfor gravplassen ble bygd på et slikt sted og om likrestene har blitt skylt vekk av bølgene fra havet. Hun våkner opp mens hun løper fortvilet rundt.
Romanen utspiller seg ikke bare hos henne, men drømme-aspektet fortsetter. Som både drøm og mareritt. Venninnen Ineson, som hun ikke har hatt kontakt med på lang tid, ringer henne og ber om hjelp. Hun har skadet seg i en ulykke og ligger på sykehus i Soul, der Kuang-ha også bor. Hun trenger at Kyuang-ha reiser hjem til henne på barndomsøya Jesu for å gi fuglen hennes mat og vann.
Du som mette liten fugl. Fortellingen er om å komme for sent. Om å selv kanskje dø. Å være våken eller bevisstløs, å reise i minner og dialoger. På øya, rulles Inesons familiehistorie, full av lidelse og katastrofe, krikgstraumene i Korea blir spill levende, fram for Kuang-ha. Inseons mor søkte desperat i flere tiår etter sin bror, han forsvant under massakren i 1948. 30 000 sivile ble drept og hundretusenvis av hjem brent. For en tid tilbake, foreslo Kuang-ha at Ineson, som driver med film, kunne lage film med stokkene, der snøen faller som fugler over gravstøttene fra drømmen. Jeg opplever nå en utvidet film, med slekters gang. Er det spillefilm, er det dokumentar, er det the end? Er det slutt på krigen? Er livet også over?
Det er en innfløkt roman, nydelig vevet sammen med språklige bilder som ikke ligner andre jeg har lest. Forfatteren har en unik stemme. Det er ingen klisjeer. Samtidig er den vonde virkeligheten betagende vakker. Det er nesten skremmende. Jeg syns det noen ganger er litt vanskelig å følge nåtid og fortid, familiebåndene i Inesons historie, men det tror jeg har mest med dagsform å gjøre. Og også når jeg strever litt med konsentrasjonen, greier boka å engasjere meg. De språklige bildene ligger som en kunstvideo mens jeg leser og jeg lener meg tilbake i stolen og nyter, i skrekkblandet fryd. Jeg føler av en eller annen grunn helt harmoni. Terningkast 5.
Et annet lesetips, roman av samme forfatter: Levende og døde.
aspergerinformator.com 