Livet går videre. 1. november er over. Dagen som minner meg om en rekke sykehusopplevelser. En historisk dag, som også er nettopp det – historie. Selv om datoen gjentar seg og selv om jeg er underlagt en del spesielle ting som bestemmes rundt den datoen også nå, så er det på en måte historie. Man trenger ikke tenke på det hele tiden i alle fall. Man kan drite i det. Gå videre. Leve livet sitt. På godt og vondt. Innlegget fortsetter under bildet.
Heldigvis kommer det mye godt ut av å leve. Jeg har familie. Familien min er glad i meg. Jeg elsker dem. I tykt og tynt. Vi har hverandre.
Jeg leser. Jeg skriver. Jeg er i jobb, men desverre ikke akkurat nå, jeg er sykmeldt og det gjorde 1. november litt ekstra tung. Jeg trives på jobben og jeg trenger å føle meg nyttig. Jeg trenger å se det helt konkret, som jeg får når jeg klarer arbeidsdagene.
Jeg ser årstider komme. Ikke bare gå. Jeg er en del av tidene. Jeg får følge med. Jeg får observere. Jeg kan ta del. Jeg kan til og med hoppe på toget, kanskje reise et sted jeg har lyst til i alle fall sammen med personalet som hjelper meg i hverdagen. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg har vært student i år. jeg har utviklet skrivingen min. Jeg er ikke bare på stedet hvil. Samtidig får jeg mer hvile inni meg, når livet er litt meningsfullt. Jeg trenger ikke bare å ødelegge meg. Jeg kan også få lov å ha det ålreit. Da fikser jeg jo for eksempel jobben, og gir noe tilbake til samfunnet. Innlegget fortsetter under bildet.
Det betyr ikke at alt er bra. Men det betyr ikke at alt er jævlig heller. Jeg står i det. I livet. Fordi det er mitt og jeg setter pris på også meg, da jeg bryr meg om de som setter pris på meg. Å drite i det, vil være å mangle respekt for skikkelig bra mennesker.
aspergerinformator.com 