Jeg husker boka til Simon Stranger, handling fra krigen, om jødeforfølgelse, med tittelen Leksikon om lys og mørke. Det var en veldig god bok å lese for meg. Den gav meg følelse av at også jeg bryr meg om landets historie, og menneskene som har opplevd den og vi som skal leve videre. Tittelen traff meg igjen, da jeg 24. september tok disse bildene ved skansen i Drøbak. Samtidig vil jeg reflektere litt over lys og mørke i det daglige livet. Det helt hverdagslige, som likevel kan være kamper for tilværelsen.
Det handler om hverdagene på jorda. Det handler om å skaffe mat på bordet, sammen med meningsfulle dager. De små tingene, som gir meg mening: å lese en god bok. Å snakke med noen jeg er glad i. Å skrive et dikt. Innlegget fortsetter under bildet.
Det trenger ikke stå om liv. Men på en måte gjøre det det likevel. For hver dag er verdifull. Verdt menneske i dagene. Så vi må ta vare på dagene sammen. Vi må ta vare på livet. Oss selv. Tiden vi får. Vi vet ikke når den er over. I dag er det farsdag. Jeg har feiret farsdag så lenge jeg har kunnet forstå hva pappa er. Pappa er gull verdt.
Det betyr ikke at alle ord man veksler med pappaen sin er gullkorn. Jeg kan også si dumme ting. Jeg kan være sur og tverr og vanskelig. Men jeg setter pris på han, og han vet det. Det kjenner jeg meg ganske sikker på.
Likevel kan jeg aldri være selvsikker nok. Derfor skriver jeg note to my self i hodet her nå, om at det må jeg huske å si. At han har for meg, alltid verdi. Det er bankers, får jeg si, med disse litt triste bunkersene som illustrasjoner. Over lys og mørke. I dag er det mest lyst. Vi tenner led-lysene mine, jeg og mamma og pappa. Vi skal se film sammen og har gaver og familietid, hos meg. De ringer snart på døra. Jeg gleder meg til å åpne opp, slippe gleden inn.
aspergerinformator.com 