Som barn var jeg ganske stille i klasserommet. Jeg fikk med meg de overordnede reglene, og rakk opp hånda om jeg ville si noe, eller trengte hjelp. Men mest satt jeg med hendene ned og håpet læreren ikke skulle spørre meg om noe. I alle fall ikke om å lese engelske ord høgt!
Denne sjenansen var ok å leve med. Jeg ble akseptert og likt av lærerne, selv om jeg hver konferansetime fikk beskjed om at jeg måtte snakke mer. Men jeg virket vel glad nok, så alt vel – nok.
Men jeg kunne kanskje ønske at jeg våget. Å rekke hånda opp, at jeg ikke skammet meg over den jeg var. AT jeg hadde følt at jeg hadde noe å si. At jeg kunne se at til og med jeg hadde verdi.
Som stille jente, og ei som ikke helt fikk med seg de sosiale kodene kanskje, bommet på hva som var kult, var det nok lett at jeg havnet med å være akkurat den ukule. Som ble mobbet, også.
Og kanskje skyldte jeg meg selv. Kanskje var jeg livredd for å stå fram, fordi da var jeg jo meg. Og var jeg meg, så hadde jeg ikke livets rett. Så mye logikk kan man bygge seg opp i hodet, på falske premisser. Man ljuger, så man tror det selv. Til omverden: Ja, det går så bra! Jeg har det bra! Og til seg selv, det der er ingenting. Og er det noe, er det min skyld. Da er jeg også – hold deg fast – medskyldig. En skikkelig kriminell.
aspergerinformator.com 