Denne helgen er straks over, og da klokka bikket tre nå, er siste samling på Forfattarskulen for skrivande med minoritetserfaring offisielt over, ferdig finito. Det er viktig for meg, å ikke la det være slutten for skrivelampa – slukke lyset. Jeg må sikte på en lysekrone, sette meg flere mål. Jeg må fortsette skrivingen, fordi den hjelper meg med å være til. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg vet ikke om jeg har noe å komme med. Men jeg kommer. Håper jeg. Inn i 2023. Og skulle jeg ikke tåle det, og falle ned fra lysekronen, blir det med et vakkert, glinsende regn. Og nå ler jeg, for det er så rart med alle ordbildene. Når de blir ekte. Jeg står i krystall-regnet naken som en nyfødt. Dette er ikke krystallsyken. Det er svimmel av skrivegleden. Innlegget fortsetter under bildet.
Det har vært en drøm av et år. I drømme, er både det dramatiske, skumle, mørke og det lyseste, mest eventyrlige mulig. Takk for et viktig år, sammen! – til Samlaget, Minotenk, alle som har vært med oss i studiet og ikke minst medstudentene mine. Vi skrives, videre, ikke sant?
(Illustrasjonsfotografier: Julemarked Folkets hus Ski (19. november 2022), jeg tror det er sementkunst av Ulla Skar. Jeg syns gullet lå så fint og skjørt i hendene. VI må ta vare på hverandre, og det inni oss, som gull. Akkurat som mennesker er verdt.)
aspergerinformator.com 