Mange med autisme, hermer etter andre når de navigerer i den sosiale jungelen. Jeg har flere minner om å prøve å være og gjøre som de andre, i min ungjenteperiode av livet. Men et bildet, har satt seg skikkelig fast. Det er et godt speilbilde på speiling. Av andre, å gjøre det jeg tror er det rette.
Vi hadde gym. Jeg tror det må ha vært enten helt på slutten av barneskolen eller første året på ungdomsskolen. Vi hadde i gym i salen til ungdomsskolen. En av de aller mest populære jentene, ei som også var skikkelig ålreit – ikke «bare» kul – ble tråkket på da vi spilte ballspill. Hun fikk vondt i foten, grep den, og gråt på gulvet.
Noen minutter senere, og spillet var i gang igjen. Så ble jeg trampet på. Skoen var hard, trykket vondt. Jeg gjorde nøyaktig det samme som hun som var populær. Jeg hadde nok aldri grått om jeg ikke først hadde sett at dette var det riktige i denne situasjonen. Jeg var ekte blåkopi.
Nå som voksen, prøver jeg å fange opp rette sosiale regler. Og også gode måter å leve på, for meg og for de rundt meg. jeg lærer mye av forfattere. Når jeg leser i trilogien Innnirkling til Carl Frode Tiller for eksempel, lærer jeg enormt mye om relasjoner. Jeg blir overrasket når jeg ser hvordan persongalleriet reagerer på hverandre.
Jeg prøver ikke kopiere andres føleser. Men jeg er glad for å kunne se hvordan andre kan føle, slik at jeg bedre kan romme dem og vise aksept – det er enklere når man har litt innsikt og føler en kan forstå det litt, selv om man ikke kanskje ikke reagerer helt likt selv – fordi jeg føler på min måte jeg og.
Selv om jeg ikke klarer tilpasse meg helt alt rundt meg og kan være litt rigid, setter jeg pris på å lære nye ting. Jeg har fått litt glede av for eksempel å kjøpe meg litt ny sminke og være litt sånn ordentlig jentene, ta på maskara, matche klærne mine med øyeskygge. Jeg bruker fargenes symbolverdi. I helga gikk jeg for gull. Jeg elsker den ene øyeskyggen som er i blyantform, den blir så presis og klar på. Kan få være litt klarsynt, selv i tåka mi.
aspergerinformator.com 