Hverdag · tilleggsvansker

Jul i glasshus

Det er desember. Det er advent. Det er ventetid. Jeg gleder meg. Det finnes lyspunkt under svart himmel.

Jeg har lært, man skal ikke kaste stein i glasshus. Jeg fyller det i stedet med jul. De gode minnene legger seg mykt rundt, beskytter det skjøre. Som også finnes i meg. Innlegget fortsetter under bildet.

Det er ikke en selvfølge, å få ha livet sitt. Og det er heller ikke en selvfølge å få være hjemme når man har en tilstand som gjør at man trenger en del helseomsorg, faste rammer, et personal parat.

At jeg er så heldig, betyr ikke at jeg har det så bra inni meg bestandig. Eller rundt meg. Men det er nok et bedre alternativ, tross alt, enn å være på sykehuset.

Jeg håper også det er litt bedre for samfunnet, i alle fall familien min, at jeg er ute og tar litt del. En liten del. Innlegget fortsetter under bildet.

Men jeg har betydd noe på sykehus også. Det er viktig å fortelle seg selv, at jeg var et menneske der også. Og at jeg fortsatt er et menneske for andre mennesker om det skulle skje igjen. Om jeg trenger en hjelpende hånd. Hundre hjelpende hender.

Imens, tar jeg forhåndsregler, lager meg en gradvis en så trygg og god jul jeg kan. Vi har begynt å planlegge den. Glede oss. Det skal bli fint. Vi skal nok klare oss. Se, snøen kan falle, som et lag melis smaker som bomull eller vaniljeis, med godvilje til. Innlegget fortsetter under bildet.

Det er desember. Jeg har julekalender – ganger tre, til jul teller jeg spent og frydefull ned. Glasskunst av Helene Alterskjær, fotografert av meg på Julemarked – Folkets hus Ski, 19. nov 2022. Det er skikkelig fine trær.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s