Hverdag · skriving

En dag vil bøkene danse for meg

Det handler om å tro. Også når jeg ikke vet om det jeg gjør har noe for seg, om det er bra nok. Da må jeg tro. Tro på nissen? Tro på Gud? Tro på livet? Om ikke annet, jeg må tro på det det jeg gjør gir meg her og nå.

Skrivingen min gir meg et konkret holdepunkt. Jeg har det i fingrene. Jeg holder rundt pennen, taster på tastaturer. Skrivingen er noe som ikke forsvinner for meg, så lenge jeg lever. Og skulle noe skje med meg, finnes det skrevne ord litt rundt om kring. Skrevet av meg. Beskrevet liv. Levd og diktet liv. Godt liv og hanglende liv. Det har vært mange slags tragedier, på grunn av hvordan jeg ikke har klart å ta vare på meg selv og andre da har grepet inn. Men det er historier som også har glimt av glede i seg. For er det ikke noe gledelig i at noen holdt ut, og holder ut? At de fortsatt viser meg omsorg, at jeg fortsatt får en hjelpende hånd?

Fordi livet mitt også er glede, er det det jeg mest ønsker å vise fram. Det vonde har kroppen allerede fortalt. Kroppsspråket er sterkt. Siden jeg gjerne skriver om gleder og ting som er bra, betyr ikke det at det alltid går bra det jeg skal gjøre. Og da kan det være litt vanskelig når folk antar utifra bloggen at det har vært strålende. Jeg har ikke sagt det, for jeg liker ikke å lyve. Men jeg synes ikke det er naturlig eller rett å utlevere «svarteboka» heller. Noe får få lov å bo i det litt private. Deles når det er rett, ikke når som helst. Ofte trenger jeg også litt tid til å summe meg, særlig etter sosiale happenings.

I bøker jeg leser og i det jeg selv skriver, får jeg frihet. Til å lytte, føle, tie og snakke. Jeg får flere språk. Jeg kan slappe av. Senke skuldrene. Jeg kan dikte, leke med ordene, forandre litt på virkeligheten og likevel være tro mot erfaringer og følelser jeg selv har kjent. Jeg har kjent glede, jeg har kjent på å være et barn, jeg har kjent på å føle at hjertet gror litt etter å ha vært litt hjerteknuste i egen sykdom osv. Derfor har jeg sterke og glade dikt.

I dag skal jeg møte mentoren min. Det blir spennende. Det blir fint. Jeg er usikker og litt redd for at jeg ikke har noe som er verdt å skrive, og at jeg ikke skriver på en måte som treffer noen. Samtidig vet jeg at om jeg ikke prøver å tro litt på meg, så mister jeg kanskje skrivegleden. Og muligheten til å greie å uttrykke meg. Det kan jeg ikke.

Tro kan flytte fjell. Ord kan bli fugler, og fly over toppene. De gjør en fugledans mellom fjellene, sveiper omkring nissens slede og reinsdyr og glede. Ja visst, er de bøker. Vingene er sider. Jeg går side opp og side ned. Det vil jeg ønske meg av bøkene til jul, at leseopplevelsene gjør meg til en bedre skribent. At skrivedrømmene tar form, en form som kan glede noen fler enn akkurat meg.

Jeg skal pakke skolesekken nå. Lucia-lysene leker skolelys. Jeg får ta med meg penner i glade farger. De har form fra LEGO. En liten julepakke putter jeg også i sekken. Takk for lesing av meg i 2022. Velkommen til skriving, til evig tid.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s