Jeg spør meg selv. Hva er dette godt for? Å stå opp om morgen. Å skrive. Å lese. Å skrive om det andre skriver. Å puste. Å skrive mer. Å handle i butikken. Å gi julegaver, vil noen egentlig bli glade? Skrive et kort, forklare hva jeg tenkte, med det jeg gjorde, sa, gav.
Og så, så ser jeg kanskje et smil. Eller hører et takk. Får en klem. Et klapp på skuldra. Vi leser, vi snakker, vi skravler. Vi har noe å dele, noe å forstå, noe ulikt i det ellers like.
Jeg føler meg mindre nyttig når jeg ikke er i jobb, enn når jeg gjør de konkrete oppgavene mine på jobben. Der jeg pakker frukt eller førstehjelpsutstyr. Pakker plaster, livreddende ting til Ukraina. Veier druer, gir sødme og næring på arbeidsplasser.
Når jeg ikke er i jobb, leser og skriver jeg. Jeg prøver å snakke med folk, og når jeg ikke greier det for en stund, lytter jeg til musikk i headsetet og samler meg, mens jeg leser eller skriver. Jeg er en lesesvamp. Jeg er en skrivemaskin.
Og så blir jeg til. Et menneske. Med følelser og tanker, jeg reflekterer. Kanskje ser jeg meg selv i et lys, eller en skygge. Uansett, er det mer. Mer enn å være død, som kunne være alternative, om jeg gav opp meg selv.
Så, mens jeg sitter sykemeldt, med smerter i kroppen i tillegg til mitt vanlige kaos inni meg, så kan jeg si: Det er håp, det er min jobb å ikke slukke det. Så kan jeg tro eller ikke tro på det, men å ikke tro er å svikte, meg selv og de som er glad i meg og heier på meg.
aspergerinformator.com 