Jeg kunne si det til hunden. Det kom jeg til å tenke på da jeg leste Selma Lagerlöfs fortelling Fred over jorden om Urd som var llitt bortført av røvere og ikke kunne få fortelle det som var skjedd til et menneske, og sa det til katten.
Jeg hadde hund. Jeg har ikke alltid vært så flink til å snakke, det kan være vanskelig for meg å sette ord på det jeg føler, særlig muntlig. Jeg har blitt bedre på det, etter å ha levd under tvang og behandling og… men jeg savner fortsatt det å bare kunne bli forstått, av et dyr, uten at jeg må si alt mulig. Med ord.
Jeg er bedre på å skrive enn å formidle uten teksten. Men å ha en hund, var likevel noe varmt og mykt og trygt og godt – som jeg ble fratatt. Og da ble jeg nok også fratatt håpet, en lang stund, og viljen og evnen til å kjempe for å overleve.
Det var forbudt med hund på sykehus. Da jeg var 21 år og feiret bursdagen min på lukket avdeling på Sunnmøre, fikk jeg bursdagsgave i posten fra mamma og pappa, en diger Norgespakke med ting som kunne være gode der og da. Og det var særlig to av dem – det var to bøker. To bøker om valp. Og da jeg ble utskrevet og ting stabiliserte seg litt, kjøpte jeg valp og hun og jeg levde godt hos mamma og pappa en stund.
Før jeg var for syk igjen en gang, og havnet på sykehus. Og hund var forbudt. Og når jeg nå er ute igjen etter mange mange år, er det fortsatt forbudt. Å ta hundeliv fra meg, er litt som å ta livsgrunnlaget, eller livsløgnen i Villanden. Det ble et trist drama. Traumatisk og vondt.
Når man ikke klarer å uttrykke seg, det man føler og trenger og er, så kan en dyrevenn være uvurderlig verdifull og nyttig. Jeg skjønner at det ikke alltid lar seg gjøre. At man ikke alltid kan ha hund. Og jeg forstår at det er for vanskelig for meg å kunne få ha ansvar for en hund nå. Å ha ansvaret for den.
Men, jeg vil si det til hunden: Jeg savner deg. Da du fantes, var du cirka alt for meg.
aspergerinformator.com 