Det var en tid. En tid der alt var skikkelig vanskelig. Da fortalte mamma meg om den blå hesten. Det handler litt om å tro på det umulige.
Og vet du, det kan faktisk bli mulig. En del av det som føltes umulig. For eksempel, fra å knuse alt rundt meg, klarer jeg nå både å drikke og spise av porselen uten at det blir brukt til å skade meg, som knust glass.
Jeg får bo utenfor sykehuset. Riktig nok med personal døgnet rundt – men jeg har autonomi. Jeg er meg, i samspill med andre, i vårt samfunn.
Jar fått jobbe en del i 2021 og 2022, være en ansatt. Til nytte, og til glede også for meg selv. (Innlegget fortsetter under bildet).
Ikke alt er mulig. Men noe har potensial. Noe godt kan komme ut også etter en langvarig fastlåst situasjon. Noe er fortsatt svært fastlåst og jeg har ingen garanti for framtiden. Men, jeg har et håp. Jeg har tro. På så mye! Og jeg finner glede i å tulle og leke med ord og tanker og bilder. Så jeg tror på den blå hesten. Og enda oftere er himmelen blå. Kan vi smile en sol?
aspergerinformator.com 