anoreksia nevrosa · samfunn · tilleggsvansker

Brist i rygg og karakter, og mestring på tross

I dag er det tirsdag. Jeg har vært syk en stund, men jeg krevde å få prøve å jobbe igjen. Fredag var jeg på jobben min, og selv om jeg ikke kan gjøre alt som før, tenker jeg at det er veldig godt å få føle at jeg gjør noe som er viktig for meg – viktig for meg for å føle meg nyttig. Jeg vet med intellektet mitt at alle mennesker er verdt noe, uten at det handler om man gjør en jobb eller ikke.

Men for meg blir det syke mitt så konkret og tydelig når jeg kjenner at jeg ikke kan få mestre den konkrete arbeidsoppgave, fylle en rolle, og ikke være hjemme og beslaglegge personalet inni hos meg i flere timer enn når jeg er i mitt daglige virke. For meg blir alt så svarthvitt, og jeg kjenner på leve eller ikke leve. Så, for å klare å leve med meg selv, trengte jeg å få prøve jobb igjen.

Jeg merker noen ting, når rutinene ikke kan følges. Når jeg ikke får gjort mine vanlige dagsplaner, som når jeg er syk i kroppen på andre måter enn bare anoreksien osv. Da blir jeg så sårbar, får liksom brist flere steder enn den fysiske ryggen. Jeg blir desperat etter stabilitet og etter bekreftelse, om jeg føler jeg gjør for lite for eksempel. Da må jeg klare å se med egne øyne at noe jeg gjør er bra, og det beste jeg kan her og nå i en sånn situasjon.

Det kan føre til, at i det sårbare, så kan jeg overreagere om noen sier noe litt sleivete, jeg kan tolke og fortolke. Nå håper jeg at kroppen gradvis blir bedre og at jeg kan jobbe dette vårhalvåret. Og på ettermiddagene, og i helgene, at jeg da kan lese og jobbe med skrivingen min. Jeg må utsette turgåing som jeg hadde før, pga disse smerter i kroppen. Skal jeg kunne jobbe, må jeg ikke utfordre og risikere å pådra meg mer belastning enn jeg kan tåle på hjemmefronten.

Krysser fingre, og prøver å hviske til meg selv: Du gjør så godt du kan, kjære Helene. Og – det har gått bra på jobb disse tre dagene! Jeg er ved godt mot. Jeg kan jobbe godt på en arbeidsplass som ivaretar og er god å arbeide på. Det går strålende, og når jeg funker elsker jeg Aspergerhodet mitt – og det gjør det i dag.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s