Hard i klypa og tommel opp

Noen syns nok jeg kan være litt nådeløs, hard i klypa. Jeg er jo noen ganger litt direkte fordi jeg tenker direkte, og når noen sier noe litt ikke så heldig formulert, henger jeg meg helt opp i det – selv om det fra deres side var en frase, kanskje også helt velmenende. Men jeg vil ha tydelig kommunikasjon og er det upresist, trenger jeg at vi presiserer.

Det kan nok være litt slitsomt for andre, og noen føler seg nok både kritisert og dømt for sin «dårlige» språkbruk. Det er ikke vondt ment, egentlig, fra min side. Det blir bare så kaos inni meg når noen sier «feil» eller ikke kommuniserer på en måte som gjør at jeg vet om de mener det ene eller det andre.

Jeg tenker, at når jeg kommenterer for å få et utsagn mer klart for meg, så er det lurt om den andre vet at jeg overreagerer litt når det ikke er klartekst, og at det ikke betyr at det er noe galt med han eller henne, at jeg ikke mener å være sint eller å rakke ned på andre, heller ikke på talemåten deres, men at vi trenger å klargjøre hva vi egentlig mener for hverandre så det ikke blir misforståelser. Så faller kanskje brikkene på plass. Innlegget fortsetter også under bildet, med positive ord.

Det at jeg er så presis og bevisst og detaljstyrt, gjør også at jeg kan se fine ting ved personer, små nyanser, som jeg kan gjøre de oppmerksomme på, rose for, når de for eksempel får til noe på jobben i arbeidsdagen osv. Når vi gir hverandre konkrete kompliment, er de ofte mer verdifulle enn om vi bare sier: Så flink, eller noe sånt, til alle. Ser man at sine gjøremål, sin gjøremåte, blir satt pris på, kan det gjøre godt. Vi kan gjøre hverandre godt.

Jeg gir tomler opp, hver dag, med ordene mine. Jeg prøver å se hvert enkelt menneske. Jeg prøver å være tilstede det jeg kan, sammen med de andre, selv om jeg av og til trenger å skru på litt musikk og samle meg litt. Da jobber jeg også godt. Det handler om balanse, og om å gi. Jeg liker å gi. Jeg liker å føle meg som en del av et fellesskap. I det fellesskapet, er ikke jeg viktigst. Det er det de andre som er – hver enkelt – for meg, for hverandre. Klapp på skuldra.