Håndskriften min sluttet å utvikle seg, tror jeg, en gang på ungdomsskolen.
Før det, hadde jeg skrevet sammenhengende skrift som vi lærte fra kanskje tredje klasse av på barneskolen, og jeg jobbet liksom med skjønnskrift litt da. Og det var jo også en effektiv måte å skrive på!
Men så kom fjortis-tiden, og for å passe inn i det sosiale, kopierte jeg jo de andre ungdommene jeg. Og da vi skrev lapper i timene, skrev de andre gjerne sånne mer små trykte bokstaver, som ikke hang sammen. De føltes renere, og mindre meg. Jeg turte ikke være meg. Jeg copied that, jeg var copy the cat!
Endringer tar tid for meg. Så dette, var nok noe som kostet meg litt. Jeg husker eksempelvis at lærerne maste litt da jeg skrev mine fortellinger som 7-åring med blokkbokstaver. Jeg var jo flink til å skrive, kunne jeg ikke bruke både store og små bokstaver?
Som voksen, angrer jeg litt på fjortis-omvendingen fra den flytende skriften til en mer stakkato. Det er ikke like lett å endre skriften min nå, den har liksom blitt sånn som jeg tvang den over i på ungdomsskolen. Min tante på snart 93 år har den mest fantastiske, kunstneriske håndskrift. Jeg skulle gjerne hatt en sånn, i alle fall hatt en kul signatur/underskrift. Men ikke engang den får jeg til å bli magisk fin. Den er ganske kjedelig og ordinær, nesten som maskinskrift den og, og når jeg ser signaturen min føler jeg nesten også at hele navnet mitt – og min person – er kjedelig, uinteressant, ikke verdt å legge merke til.
Men, jeg liker at jeg kan observere dette, at jeg i dag kan se hva som skjedde med meg og hvordan jeg så desperat ville og vil høre sammen med noe, noen. Jeg skrev meg altså inn i det sosiale, i alle fall litt. Og nå har jeg den håndskriften som mitt evige bevis, for eksempel i blått blekk på hvitt.
aspergerinformator.com 