Gjennom fjoråret – 2022 – var jeg flere ganger på hotell og det er ikke noe jeg har vært så vant med. Med alle årene på sykehus, var ikke det noe som var mulig for meg i hverdagen.
I 2022, ble det altså litt annerledes. Da var jeg på hotell for å gjennomføre et forfatterstudium, og jeg hadde med meg nattevakt fra personalet som ivaretok meg etter endt «skoledag». Disse opplevelsene, gav meg følelse av mestring og autonomi. Det gav meg glede.
Det første hotellet jeg var på, var da siste helgen i januar 2022, Bondeheimen i Oslo. Der var det både elegant og hjemmekoselig. Rommene, gangene, trappene var prydet med dikt på nynorsk på veggene. Eg var heime. Det var godt. Og jeg var borte, på ferie og i en funksjon på samme tid. Jeg utviklet meg, på mange måter, det året. Både skrivemessig og sosialt og i selvstendighet/mestring av egne dager.
Jeg tilbrakte tid dette året med familie som hjalp meg så jeg kunne gjennomføre alle studiesamlingene, i tillegg til ålreit samarbeid med kommune/bolig slik at nettene ble ivaretatt. Sammen klarte vi, jeg vil si gjennomføringene stod til mer enn bestått. Nå om dagen lever jeg litt på at noe faktisk går, selv om man har et utfordrende utgangspunkt inni seg.
På hotell følte jeg at jeg var fri og levende, så vital. Enda jeg trenger hjelp der også, var det i andre rammer, andre omgivelser. I de rammene, var jeg bildet. Og jeg var både portrett og med på gruppebilde. Jeg følte meg internasjonal hjemme i Norge. Alt var så eksotisk. Det ER så eksotisk, livet er en spennende reise i verden. Jeg er verden. I alle fall i den, en menneskebrikke du kan pusle sammen når du vil. Året ble avsluttet med Bondeheimen igjen helt i slutten av november. Jeg husker jeg var glad da jeg stod i resepsjonen, sa navnet mitt, sjekket inn og fant meg – til rette.
Jeg håper framtiden også vil bringe med seg følelser av tilhørighet, her eller der – på steder jeg kanskje ikke har vært før.
aspergerinformator.com 