Så har vi en himmel. Over oss. Som jeg ikke skal opp i, enda. Vi har ingen garantier i livet, men jeg kan jo kanskje gi meg selv en liten garanti, om å ikke gi meg sånn med en gang. Og heller be om godt vær! For eksempel når noen oppfører seg dårlig, vondt, sårende. Kanskje ikke ta alt på egen kappe, men gi meg leverom.
Det er lov til å føle. Det er lov til å bli lei seg. Det er lov å ta imot støtte og hjelp når det blir sånn. Og uansett. Det er også lov å gråte. Men kanskje skal jeg ikke gi meg lov til å hate meg selv for alt som eventuelt andre har av gruff.
Jeg er jo god på mitt og ditt. Og, kanskje jeg da skal klare å tenke litt sånn, at noe er ikke mitt. Jeg bil alltid bry meg om det andre sier, og opplever rundt meg og med meg. Men jeg må prøve å ikke grave meg ned så jeg farer til helvete og opp til himmelen.
Jeg koser meg litt med Lego om dagen. Også har jeg glede av musikk, bøkene jeg leser og å skrive. Jeg håper å få til litt på en tekst i helga. Jeg er nok mest bare hjemme i helga. Det kan gi meg ro til kroppen som fortsatt sliter, og det kan også kanskje være ålreit med bare bøker, skriving, musikk og tv uten så mye andre sosiale utfordringer. Jeg vil gjerne se familien da, hos meg, men sånn utover det er det nok godt med en liten pause fra hverdagen. Og da kan jeg søndag kveld glede meg til det er mandag og jeg ser gode kollegaer, arbeidsledere og får lov å være nyttig på arbeidsplassen min.
Ja, kanskje er jeg litt sky. Men vi skyer svever i det blå, og det kan vi jo tro litt på. Som en blå ballong. Ja, de er jo ganske fine. Er jeg fin? Dette var mange tankesprang. Og er nok preget av at jeg er litt kaotisk nå. Men inni også vanskelige ting jeg har stått i denne uken, har jeg en grad av glede også. Og når det er også. delte gleder og ikke bare ensom sorg heller, kan jeg tro – på livet. Her og nå. Rett under den skiftende himmelen, som en blomst voksende mellom sin egen sky, her på jorda.
aspergerinformator.com 