Gjennom et liv jeg ikke alltid mestrer helt, har jeg gått igjennom mye. Her om dagen, fikk jeg et minne i hodet, da jeg var på jobben og så denne søppelkassen til restavfall (som står der alltid) med teksten Ikke mat skrevet på lokket sitt. I erindringen: Jeg var på lukket psykiatrisk avdeling og det var natt.
Jeg gikk bort til en potteplante, en blomst som så relativt giftig ut. Jeg var spiseforstyrret da også og spiste ikke så mange «vanlige» ting og minst mulig av alt. Likevel forsynte jeg meg av planten. Jeg hadde en eller annen visjon om at den skulle forgifte meg og ta livet mitt av dage. Jeg skulle vel ikke være her, skulle jeg vel?
Jeg husker den vennlige, rolige nattevakten. Hun sa til meg at jeg kunne få mat, jeg skulle bare si i fra. Det var jo akkurat mat jeg ikke ville ha, jeg ville ha det motsatte – smake bare på døden. Men jeg klarte å kjenne omsorgen hennes gjennom det også gjennom mitt forvridde filter. I dag vil jeg kanskje si takk, kanskje skulle hun fått blomster.
I dag er minnet – det desperate der og da – derfor altså godt. Jeg ble ivaretatt, og jeg kan mer spire som en blomst selv. Jeg håper jeg ikke forgifter noen, om noen våger å smake på meg!
aspergerinformator.com 