Litt om kommunikasjon, et lite hjertesukk rett fra hverdagen, på godt og vondt.
Jeg opplever noen ganger, når jeg forteller noe som handler om meg som andre ikke har opplevd eller føler likt om, sier de noe om sitt som om det er likt, også er det noe helt annet.
Det er ikke mindre «viktig», det de andre referer eller svarer med, men jeg forstår ikke hvorfor man må sammenligne.
Hvorfor skal man vise at man forstår eller har det likt når man ikke forstår OG har det annerledes selv? Jeg syns ikke er mindre viktigere, heller helt motsatt, men denne typen sosial kommunikasjon gjør at jeg føler at det jeg sier ikke passer inn i verden. Det blir omtolket til å være slik andre føler.
Er ikke mine følelser gyldige? Ikke engang som mine? Det er helt greit at vi er ulike, men la oss være det – og verdsette hverandre som unike biter i store, fargerike lappetepper. Det ville varmet meg godt nok.
aspergerinformator.com 