Jeg er omtrent alltid et snev av positiv. Jeg bruker humor. Jeg holder meg glad, også i det mørkeste mørket. Og kanskje er det heller ikke mulig at alt blir bra, sånn som ordtaket var da barna tegnet regnbuer under korona og kanskje derfor er det fint å være positiv og ha humor i det mer grå også.
Med autisme vil livet alltid ha noen slags kanskje «ekstra» utfordringer. Og jeg har også andre tilstander som det ser ut som jeg skal leve med. Men jeg lever, og jeg har kanskje som kattene fått tildelt ni liv.
Jeg leker med ord, og jeg morer meg. I dette, er hund og katt ikke fiender men venner. For jeg var en sånn hundevenn som holdt motet oppe med å tenke på hunden jeg hadde, da jeg tok dette fotografiet inne på lukket avdeling, av dukkene jeg «lekte» med da som modeller samtidig som jeg kanskje trekker meg litt unna som en «katt».
Jeg så et håp, i det som tidligere hadde vært trygt og godt. En hund er en å regne med. Hun(d) var lojal. Hele oppveksten hadde jeg hatt en hund å søke til, som forstod også når jeg selv ikke hadde ord.
Selv om man kanskje ønsker seg at alt blir bra, er det noe med også å godta realitetene og leve godt i dem i stedet for å ønske seg noe som kanskje er uoppnåelig hele tiden. Hvis man ønsker så stort at man ikke klarer å ha det ok i det som er, kan de bli vonde å bære. Det er fint å ha drømmer og det er fint å ha mål, men det er for meg også greit å vite at noe ved meg er meg – kanskje for bestandig – selv om det ved meg kan være både på godt og vondt.
Og kanskje er de slags hundedagene jeg lever gode nok? Det tror jeg på.
aspergerinformator.com 