Jeg leser en del. Noen ganger får ord jeg leser meg til å tenke og reflektere. Over relasjoner, liv, død – eller som nå: hvordan samfunnet vårt er, hva vi synes om så mangt og hvordan noen blir den store stygge ulven.
Her, helt konkret. I lesningen av et dikt av Eldrid Lunden i samlingen Flokken og skuggen fra 2005, begynte jeg tenke på hva vi hater – og hvorfor – mens annet, som kanskje gjør samme slags «ugjerning» går klar.
Dyret ulven er av ganske mange, ganske forhatt da ulv dreper sau – noen ganger. Katten, som er et kjæledyr for mange, kan vi nærmest smile til når den slår ihjel ei mus og spiser musa. Den kan slikke seg om munnen og vi kan si: Åh, så flink liten jeger, se så søt.
Kommer det av at musa ikke er til «nytte» for oss på samme måte som sauen? Sauen er jo levebrød til mang en bonde, og ulla gir oss varme klær og kjøttet er det mange som nyter å spise, og er en del av norsk godt kosthold. Holder det, til at vi kan synes det er greit at naturen går sin gang når katten dreper mus, mens vi syns det er forkastelig når ulven forsyner seg av det som gjør han mettere?
Kanskje. Og likevel er det verdt en refleksjon. Over verdiene våre, mine. Jeg liker dikt som får meg til å utfordre det man kanskje tok for gitt, ikke satte spørsmålstegn ved automatisk. Dikt er definitivt mer enn enkle kjærlighetserklæringer. Jeg husker jeg hørte, under studiet i fjor, på Fatemeh Ekhtesari og hvordan hun havnet i fengsel for sine dikt. Dikt har påvirkningskraft og verdi, både som kunstneriske objekter og sterke budbringere. I dag har jeg jobbet en del med egen skriving. Og – det føles som en godt brukt lørdag – drøyt seks timer med skriving.
aspergerinformator.com 