Var det fredag igjen. Noen planlegger helg med kjæresten, samboeren, ektefellen. Jeg er singel, har alltid vært singel, sånn i realiteten, selv om jeg har innbilt meg noen bånd sånn via nett og også en evig forelskelse til mennesker jeg kanskje bare såvidt har kjent.
Jeg tenker på det som er fint med en relasjon. En kjærlighetsrelasjon. Men jeg tenker også da, som en automatisk bieffekt, at det kanskje hadde blitt altfor mye. Allerede da jeg var rundt 17 år, sa jeg til vennene mine at hvis jeg giftet meg en gang, ville jeg ikke sove sammen hver natt, kanskje maks i helga?
Sa jeg noe sånt? Jeg ble i alle fall til forskrekkelse og litt latter. jeg tror de lurte på om jeg tullet. Men jeg tror jeg bare kjente mine begrensninger. Jeg hadde ikke rom til å romme et annet menneske så store deler av døgnet fast.
Nå er det helg, og jeg skal hjem til bøkene mine. Og litt lego. Lese, skrive, se litt tv. Andre går kanskje på kino, på date, ut å spise romantisk middag, være turtelduer?
Jeg er min egen lille fredsdue i stedet, setter meg til hvile på sengegavlen. Og jeg tror det er ok. En dag vil jeg fly, men i kveld, passer jeg på gulleggene. De gode tingene jeg har i livet mitt, de nære familiebånd, de få og viktige vennene som finnes, i mitt liv. Kollegaer, hjelpere som vil meg vel, håp, tro, ja kjærlighet. På min vei, på mitt og vårt vis. Minst, størst, spiller det noen rolle (-spill)?
aspergerinformator.com 