Jeg har en mamma, som jeg er skikkelig glad i. I dag er det morsdag, og jeg tenker på henne. Men jeg tenker på henne hver dag! Det er det som er fint med mødre, at jeg kan ta henne fram når jeg trenger det. Enten det er fysisk, eller i tanker og følelser. Det kan både jeg, og de som ikke lenger har noen mamma. Da blir kanskje mors bok en minnebok. Til evig tid, litt som Bibelen? Som man kan lytte og tro på, eller finne sine egne uransakelige veier.
I dag tenker jeg litt på det at JEG ikke er mor. Jeg er ikke en som føder et barn, oppdrar, blåser på sår, sier at det vil ordne seg. Jeg er ikke ne som lærer bort å lese, å ta oppvasken, eller å tro på seg selv. Gjør det meg til et mindre menneske?
På en måte, kan jeg si ja, helt konkret fordi jeg da ikke har arvtakere som fyller plasser omkring meg og etter på. Jeg er bare en. Jeg er bare meg. Og jeg er ikke som en mor kanskje er: kokk, sykepleier, lærer, sosionom, økonom, advokat. Jeg er bare meg. Og hva er jeg da?
Jeg er datter. Jeg er et håp, som selv om jeg brister en del fortsatt står på stilk. Fortjener det en liten klapp på skuldra, på selveste morsdagen? For at jeg gjør at mor fortsatt er mor, til også et jentebarn. Her er jeg, liten og svak, men også stor og klok. På et vis, vis?
aspergerinformator.com 