Valentine-pil og bue

Hva er kjærlighet? Er det å elske, eller å bli elsket? Eller må begge deler til?

Noen ganger blir jeg elsket. Av de nærmeste, av familien. De elsker meg mer enn jeg kan elske meg selv. De gjør at jeg tror på å være her i verden, også når jeg ikke får det helt til.

Noen ganger elsker jeg. Familien såklart, men noen ganger elsker jeg også potensielle venner og kjærester. Jeg kan forelske meg i relasjoner, i vennskap, og gå all in. Jeg opplever ofte, at jeg investerer mer i dette, enn det som blir gjengjeldt. For, de andre har flere fokus på en gang, andre i livet sitt. Mens jeg henger meg litt opp i en og en, og blir stående i dette som skulle blitt tomsomt vakkert, ensom.

Det ensomme fordi jeg er en til en, ikke greier sjonglere så godt eller å ta vare på relasjoner over tid. Jeg blir så fort knust i fillebiter når jeg oppfatter at jeg føler for mye, ønsker for mye av den andre. Av den jeg elsker i nuet. Og som hjerteknust, kan jeg bli litt irrasjonell og urimelig, på en måte andre ikke oppfatter som kjærlighet. Kan det være sånn?

På Valentines-dagen ønsker jeg alltid at noen skal vise meg at jeg er noe verdt. Helt konkret. Et kort i postkassa, en beundrer med blomster på døra. Altså, ikke levende, avskårne blomster sånn bokstavlig talt. De skal jo bare dø. Men noe som viser at det skal få spire og gro i vennskapet, at JEG skal bestå. Litt gjødsel på selvtilliten. En ny vår, som gjør yr.

Det trenger overhodet ikke være romantisk kjærlighet. De få «erfaringene» jeg har med det, lever jeg riktig nok på fortsatt. Vage minner av noe som antakelig ikke hadde noen som helst betydning for den andre. Et kyss en eneste kveld, i mørket som ble lyst. Som gav meg tro på at jeg var noe. Jeg bevarer troen, selv om det ikke var noen trosbekjennelse, ingen til døden skiller oss ad. Men alt i alt, jeg forventer ikke så mye. Verken av livet eller meg selv. Jeg tror ikke noen vil elske meg sånn. Men jeg håper at noen venner er akkurat så glad i meg at de forstår mine irrasjonelle, teite behov for konkrete bevis, som viser – at jeg er en de er glad i. Som de verdsetter, helt enkelt, og vil ha med videre i livet sitt.

Jeg er en pil, trenger en bue. Kan vi være sammen, bare akkurat nå?

Uten den bokstavelige kjærligheten, er jeg tapt. I dag, vil jeg feire Valentines-dagen med å lese dikt om kjærlighet. Lykkelig eller ulykkelig, spiller ingen rolle, det viktige er å kjenne – å kjenne å elske. Akkurat nå. Right on time.