Det er mandag. Det er vondt. I kroppen og i sjelen. Jeg tenker: Kunne jeg flydd, til himmelen? Latt sjelen på syv gram sveve.
Men jeg er for godt forankret. I realiteten. Og i livet! Jeg vil jo være her, være til, fordi som jeg lever sammen med. Og er en del av nettet til.
Familenettet. Arbeidsmaurene på jobb. Heiagjengen av venner, selv om ikke så mange som er meg helt nære er de likevel veldig viktige for meg.
Jeg kjenner dem i hjertet. I ryggraden. De backer meg opp. Som en god stolrygg, også nå. Nå som ryggen selv ikke helt kan bære meg.
Kanskje vil jeg kunne rette meg opp igjen, føle meg bedre. Og kanskje må jeg ha det sånn som nå – lenge. Da er det godt å kjenne, at de fortsatt sitter her. Rett bak meg, og holder meg. Oppe.
Ikke alltid oppi skyene akkurat. Men det er vel heller ikke ønskelig, da hadde de jo ikke fått samhandle med meg. Eller jeg med dem. Jeg vil gjerne ha dem rundt meg. Åh, så fine de – dere – er.
Takk. Jeg bøyer meg fram i stolen. Tar av meg lua, det er varmt nok nå. Trygt nok, til at jeg kan skrive ordene mine. Og spørre om litt ekstra hjelp. Hvis jeg trenger det. Eller, jeg kan skrive om helt andre ting. Det har man større kapasitet til når man har litt trygghet i ryggen.
aspergerinformator.com 