Jeg tenker litt og funderer, rundt det andre mennesker har tenkt, sagt, skrevet.
«Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»
Sitat Henrik Ibsen
Dette sitatet fra Ibsen, står litt sterkt i meg. Og det står og gjør litt godt når jeg kjenner meg usikker og ensom. Jeg styrker meg litt på at jeg i alle fall prøver å stå i alt, og ikke bukker under selv om jeg kanskje ikke er den kuleste, har den største vennekretsen, noen familieoverhodet. Livet mitt er noe likevel, og de båndene jeg greier å knytte, kan være viktige nok. Også båndene til meg selv! Man skal ikke avskrive seg selv, rett og slett. Kan det være en gylden regel?
En del med autisme, inkludert asperger, kan virke som einstøinger. Jeg tror ikke det er helt riktig, selv om en del lever en del alene ganske ofte og mye. Det handler mer om å kanskje ikke finne helt plassen sin sosialt og kanskje også ha nok med det man driver med selv. Det skjer ganske mye i hodet mitt, jeg er sensitiv, fanger opp mye og hodet spinner vilt og kreativt og jeg dikter og skriver – jeg lever.
Det kan da bli for mye noen ganger, i det sosiale eller utadrettede, og da er jeg kanskje litt lukket ned. Selv om det som skjer i det sosiale kanskje egentlig bare er inni meg. Alt dette kan det være vanskelig for andre å forstå, hvordan jeg noen ganger er med på praten og andre ganger ikke på samme bølgelengde også for eksempel. Noen vil ikke stå i det, og kan kanskje forlate meg, vennskapet, lukke en dør, eller en fane i sosiale meldingsapper som Messenger eller vanlige meldinger på mobilen. Men jeg må likevel stå i meg selv. Beholde troen på at jeg hører til i alle fall min verden. For å være til.
Her er jeg. Sammen og alene. Det kan være sårt. Det er sterkt. Å få lov. Å leve.
aspergerinformator.com 