Jeg har mange slags minner. De bor i meg som ei minnebok. Noen ganger, er det ei pop-up-bok. Det kan kjennes litt som magi.
I dag tenker jeg litt på et ferieminne fra da jeg var på ferie med mamma og pappa (han har forresten bursdag i dag!) i Tyskland. Jeg er litt usikker på nøyaktig for gammel jeg var men jeg vil kanskje tro, erindre, rundt 13-14. Jeg husker:
Vi kjørte bil til syd i landet. Vi hadde lagt opp en variert og fin reiserute med både auotobanen og for eksempel «liebenstrase». Vi reiste innom mange byer, for eksempel byen der eventyret om rottefangeren lever. Vi så flotte borger. Vi var blant borgerne i små og store samfunn. I den ene, lille byen vi bodde i over flere dager – kanskje omtrentlig en uke pluss minus – husker jeg at man hilste med grüß Gott. De to ordene sagt sammen ble brukt i stedet for eksempelvis hei. I den lille byen, var det forresten noen små mirakler i mine øyne. Husene der var nemlig veldig artig malt, helt eventyrlig. De fleste var litt sånn som rosemalte – men det var ikke roser. Det var hele eventyr! For eksempel kunne du følge Hans og Grethe – hele historien om de to fra brødrene Grimms verden – om du gikk rundt huset. Maleriene var fra bakkenivå til hustopp. Tenk å her få vokse opp!
De fleste har opplevd å være turister. Da føler man seg ofte ganske fri. Jeg observerte, jeg shoppet opplevelser og turistsuvenirer. Jeg var korrekt turist.
Jeg husker også noe tankevekkende for meg. Dette tror jeg man kan kjenne på lik opplevelse av om man er nye i et land og prøver å bosette seg og smelte inn, uten å kunne all sjargong enda. En følelse av å mangle noe – mangle den «gyldige» billetten for å kunne samhandle, fungere og få høre til.
Dette var det som skjedde: Jeg, mamma og pappa var og badet på et flott svømmeanlegg. Vi svømte rundt. Jeg drev på mye i sklia også, en sånn liten korketrekker, og ei litt yngre jente fra lokalmiljøet – tyskspråklig – begynte å leke litt med meg mens vi sklidde.
Jeg var med henne i mimikken min. Men, rett før denne leken stanset snakket jeg med mine foreldre. Det hørte hun, og hun forstod nok at jeg ikke hadde skjønt et ord av det hun sa og at hun ikke kunne ikke forstå meg. Åpenbar slutt, på noe som jeg hadde prøvd å være med i, men ikke var kapabel til.
Da var jeg minoritet i fremmed land. Likevel: Det var fint å oppleve. Det var fint å gå erfaring med det at når jeg var annerledes, ble jeg valgt bort. Det gav meg en innsikt som jeg i dag husker på når jeg opplever å møte mennesker som ikke kan forstå meg – enten av språklig utfordring eller rett og slett at vi er forskjellige. Det gjør meg kanskje mer romslig, at jeg ble avvist da jeg ikke forstod. Jeg kan være tålmodig, vise forståelse og sammen kan vi mennesker finne ut av ting, samhandle, lære nye måter å kommunisere på.
Jenta gikk sin vei. Hun sluttet å kommunisere og leke med meg. Det er virkelig et tankekors at når mennesker ikke forstår andre – gjerne en minioritet – velger man ofte å skygge banen. Dette sommerminner minner i dag om at jeg vil se de rundt meg. Ukjent kan være skremmende. Det kan være så enkelt som at barnet våger å smake på sjokoladeis når hun er vant til jordbær. Helt eksempelvis.
Hurra for pappa i dag, som kjørte meg rundt på ferie. I dag feirer vi, kanskje han vil smake is, eller marsipanglis. Vi snakker på bokmål og jeg skriver mine nynorske dikt. Vi skal se film sammen, høre på pod cast og ha pakkefest. Gratulerer: Jeg elsker deg/ Ti amo/ Ich liebe dich/ Jäg älskar dig/ Te quiero/ Eg elskar deg ❤
aspergerinformator.com 