Når man snakker om kjendiser og idealer og sånt, så ønsker man kanskje å bli som de – de som lykkes, lever litt glamorøst kanskje også.
Men jeg har observert noe ved meg selv. Og min interesse for kunstnere, forfattere – de som er forbilder og mennesker jeg setter høyt. Både de som er blant oss nå og de som har levd før og lagt igjen spor. (Innlegget fortsetter under bildet.)
De som rører ved meg, har kanskje hatt vanskelige liv eller variable sinn. Jeg har latt meg bevege av kunsten til Edvard Munch helt fra jeg var liten jente og betraktet bilder som «syk pike». I det veldig vakre tror jeg at jeg kjente lidelser, og ville bli sånn – utenpå. Jeg fant uttrykk for noe man snakket lite om, uttrykt med pensel.
Jeg har likt å lese Hamsun sin Sult. Jeg setter pris på Emily Dickinson som skrev de mest levende diktene – også fra naturen – inne på sykehus eller lignende. Det viser oss hva som bor i et menneske. Også når noe brister, blir det sterkt. Kanskje enda sterkere.
Jeg likte også å lese Strindberg, som jeg ikke har gjort før men fikk ekstra interesse for da jeg så filmen om Edvard Munch på kino, og også hadde fått han tydelig opptegnet i Steffen Kvernland sin tegneseriebiografi om Munch.
Det er noe med veldig mange kunstnere – de er liksom ikke primadonner. De er hele mennesker. På og med store spektre. Jeg opplever hver og en som veldig unike, så man kan ikke skrive noe helt universielt – annet enn at de gir meg en farge alle sammen. De er både klovner og mestere i kamp. Jeg vil blant fargene nevne tidligere forfatter og nå avdøde Ari Behn, nålevende kunstmaler Aune Sand, Gro Dahle som er en av de mest produktive og skapende jeg kjenner… Mennesker er spennende, og de som utøver kunst – skrivekunst, malekunst, keramikk osv – setter det hele i rammer. Jeg går på galleri, i sinnet.
aspergerinformator.com 