Jeg hørte 20. mars, i P4 sin nyhetssending, at antallet uføretrygdede i landet hadde steget. Jeg lyttet på flere av tallene, og det som overrasket meg mest var at fylket med FÆRREST uføre var Oslo. Jeg trodde at storbyen, hovedstaden, var et sentrum der særlig mange med ulike livssituasjoner på godt og vondt var samlet. Som en kjerne, liksom.
Jeg håper at det er et tegn på at Oslo får integrert og hjulpet til der det er sykdomsutfordringer på en god måte. Det er en god tanke, og hjertet mitt blir varmt som nystekte vafler servert med kakao ved siden av. Topper noen med krem? De som bidrar for et inkluderende, godt samfunn for alle fortjener nemlig en påskjønnelse.
Samtidig er det viktig å huske på, synes jeg, at de som trenger å være uføretrygdede og ikke kan jobbe, blir godt ivaretatt når føre er akkurat sånn fatt. Også de som har vanskelige liv som trenger tilrettelegging, fortjener den kremen. Har du en kopp til? To vaffelplater?
Jeg heier på et samfunn der alle får være med, og samtidig at de som trenger en hjelpende hånd, enten helt konkret eller økonomisk, får en sånn håndsrekning til å klare hverdagene sine.
Det er summen – sånn litt enkelt men kanskje også ganske riktig sagt – av hverdager som gir et liv. Derfor er de så viktige.
aspergerinformator.com 