Sånn personlig er jeg veldig imot selvdiagnostisering og sånn. Men å prøve å hjelpe seg selv litt i det som er vanskelig, det tror jeg er viktig. Det er jo ikke andre til å være lege og behandler og sykepleier og sjelesørger eller fysioterapeut eller hva man trenger hele tiden. Jeg må prøve å ville meg selv å få føle meg mest mulig ok i det ulike situasjoner der jeg kan føle meg syk.
Jeg er ganske opphengt i detaljer, og bruker symboler som språk i meg selv. Da får tanker og følelser noe konkret å forholde seg til, og jeg forholder meg bedre til tankene og følelsene i konkret form. For eksempel, kjøpte jeg meg en veske fra Dr. Martens, et merke jeg synes er ganske kult generelt – og som når jeg får ha det som veske kan tenke: Dette er min bærbare lege. Jeg er på god vei, jeg holder meg bra i dag.
Og så kan jeg le litt, ikke ta meg selv stå høytidelig og ha litt slingringsmonn rundt rufsete følelser. Det føles kanskje bittelitt bedre, når jeg kan se på merkelogoen og være med på en trend, om enn kanskje mest min egen.
Når man har eller har hatt selvskadingsproblematikk – er et sebramenneske – er det fort gjort å automatisk tenke på å skade seg selv når man er ute blant mylderet og plutselig for eksempel ser skårene fra en knust flaske på fortauet foran seg. Bærer jeg den kule veska, kan jeg tenke og korrigere de vonde impulsene med et smil: Legen er med, han ville ikke like at jeg kom til skade nå, kanskje har han ikke engang lappesakene med 😉
Og denne barnslige lille ordleken gjør meg lappeliten og stor på en gang. Så vandrer jeg videre, på bedringens vei kanskje akkurat på den dagen? For meg som er så detaljfokusert hjelper det å lage meg sånne elementer som gjør virkeligheten kanskje mindre virkelig, litt konstruert. For bærekraftige valg for meg selv.
aspergerinformator.com 