Vinterdvale, bjørnebærblomst

Jeg er født om vinteren, når bjørnen sover. Det med vinterdvale, har blitt en greie mange bruker som en metafor. Vi kan trekke oss litt inn, være mindre ute, kanskje også mindre aktive og/eller sosiale i den kalde tida.

Nå er våren her. Vi kommer fram, ut av pelsen vår står vi på stilk. Gjerne nakne legger for eksempel, shorts erstatter boblebukse. Vi blir fruktbare på mange måter. Noen er jo også våryre, men også uten å tenke forelskelse og sex og produksjon av barn og sånn er jo våren en tid man kanskje sår frø. I det som skal komme, og få spire og gro, og som kan høstes igjen. Som bjørnebærene smaker på seinsommeren. I dag er det frigjøringsdagen. Er jeg fri?

Jeg er ikke av de menneskene som har vært med på å formere verden videre. Men jeg sår ord. Og ord kan vokse og bli til små og store ting. Det er ganske flott egentlig, det med ord. At noen ganger så er et bittelite ord bedre enn en hel bok. Og andre ganger er det den store sammenhengen vi trenger, porsjonert på mange mange sider. (Innlegget fortsetter under bildet, det kjennes fint å fortelle i bolker, dele litt opp.)

Jeg tror det må være fordi det er livet – både kort, godt og komplisert. Det er uforståelige mirakler og det er mennesker vi vil forstå, begripe og lære å leve sammen med.

Jeg syns det er fint, å filosofere litt også nå som lyset og varmen treffer meg – at man ikke bare skal reflektere når mørket kommer igjen og vi trekker oss inn i pelsen, kanskje mer for oss selv. Kanskje kan vi dele ha vi tenker på, synge triller ut av oss.

I dag er det altså frigjøringsdagen. På offentlige flaggstenger vaier flagg. Jeg vaier litt, her jeg står på egne, skjøre ben, med litt gåsehud fremdeles. Jeg blir nok aldri helt varm i trøya. Gratulerer med dagen, takk for at jeg er en del av samfunnet, verden, ja selv en stilk kan spire og en liten blomst kan bli frukt eller bær. Det skjønner jeg nå.

Til slutt en litt fin fun fact fra på denne dag, som gjør det ekstra godt å få dokumentere ned noe i år også: I 1998 stod jeg til konfirmasjon. Jeg tar et tilbakeblikk, smiler til 15 år gamle meg, fortsatt fargerik på et fotografi med hardangerbunad og gult hår. Jeg fyller et åpent smilehull med tro, håp og kjærlig takknemlighet.