Mange med autisme legger merke til den minste detalj og er opptatt av regler, for eksempel. Men mer usynlige, uttalte sosiale reglar kan gå en hus forbi.
Da jeg gikk på videregående, trodde jeg i første klasse der at jeg hadde det ganske bra. Jeg hadde fått nye medelever i den nye klassen, såklart. De spøkte og tullet med meg, jeg smilte og hadde det greit.
Så satt jeg på en sånn elevsamtale med klasseforstanderen. Det hun sa, var mest skryt, men så: Så refererer hun fra den andre hovedlæreren, at jeg blir jo mobbet i klassen.
Var det som skjedde? Misforstod jeg alt? Var de ikke vennene mine, var jeg mest en klovn til gøy? En hakkekylling som ikke skjønte det selv, så ny i verden.
Den dagen, husker jeg at jeg ble ganske redd. Var det virkelig igang igjen. Og hadde jeg ikke forstått. Hvordan kan man forstå seg på mennesker? Jeg forstod kanskje ikke, engang meg selv. Gjør jeg det egentlig nå?
Åpner døra til badet, ser meg i speilet, jeg kan smile. Er jeg glad?
Noen dager er jeg virkelig glad. Jeg er glad for det som er i livet mitt, selv om jeg kanskje ikke helt «vart som en sku». Kan det få være greit, trenger man å rive ned selvverdet og livsgleden en annen kjenner – bare fordi man ikke vurderer den som god nok selv?
Jeg lurer på hva hun læreren gjør i dag. Hun var kunstinteressert og glad i vin, kanskje sitter hun på en fin utstilling?
Skål, for forskjeller. Her er vi.
aspergerinformator.com 