Jeg har flere ganger skrevet litt om dette med enten eller. Det å være litt svart eller hvitt. At jeg ikke er noe midt i mellom. Det er også et trekk rundt denne slags anbivalensen som er verdt å merke seg. Å merke meg.
Mange med psykiske vansker kan oppfattes som selvsentrerte. Når man kaver, kan mye handle om nettopp det og nettopp seg. Man kan ha nok med å holde balansen, begeret er så fullt at man kanskje ikke har plass til – eller ser – andre.
Og samtidig, kan det være helt motsatt med fokuset sitt, og gjerne begge disse to tingene samtidig, man kan slette seg selv nesten ut, man føler seg som et null. Man er nesten ikke en person, man er en uklar skikkelse. Er den i live?
Jeg ser på disse notatene. De gir mening, selv om de gjør litt vondt. Jeg vil ikke være selvsentrert, egoistisk eller blind for andre mennesker. Men vil jeg være ingen?
De to sprikende selvbildene er ingen av dem spesielt gode. Men de er. Her. Og jeg er.
Jeg er takknemlig for at jeg tross alt er. Det kan være som et lysbilde, en liten glede, jeg kan drysse rundt familiealbumene. Det beste med å være til, er å få høre til. Få vise omsorg, kjærlighet. Til de jeg elsker, alt jeg elsker, har, er. Ordene, dagene, menneskene som sammen er livet.
aspergerinformator.com 