Noen ganger, særlig om ting er litt vanskelig, kan man gruble litt ekstra. Man bekymrer seg kanskje, ser alt som man frykter. Det kan fort bli mørkt. Men jeg opplever også at jeg kan se fine ting rundt meg! Med mine egne øyne. Både rundt meg, i meg og i følelsene og hodet. Jeg satt i bilen en dag og ventet, da jeg så på vinduene på gata der vi stod parkert. Da så jeg det, helt konkret: Lyset reflektert. Og, flere speilbilder. Bygninger i glansen.
Man hører ofte at for eksempel deprimerte graver seg ned i mørket sitt, bare kan se det triste og negative da. Men jeg har også sett veldig triste og syke mennesker finne livsglede i ting kanskje andre ikke ser i det hele tatt. Jeg husker en pasient en gang jeg var på sykehus, som ble skikkelig glad for han fant ut at han kunne male med kaffe! Kanskje kan vi da spå godt i gruten?
Jeg smiler litt. Tenker på det fine i å være sammen. Kunne dele erfaringer, livsbetraktninger. Jeg trenger ikke fysisk å være omringet av venner eller stor familie. Men å vite at tankene mine uansett kan tilføre noe, er en god tanke. At jeg kan spare på det jeg ser inni meg, og kanskje dele det videre senere. Som her og nå. Aner du leselys?
aspergerinformator.com 